Lær barn å ta de riktige valgene

Telenor vil at de voksne skal lære barna om sikkerhet på nett. Det er dumt at det er morsomt. De fleste unger vet mer om sikker nettbruk enn foreldrene deres, noe Telenor selv skriver om

Mom of the year

Av og til lurer jeg på om jeg kanskje ikke er helt som andre mødre. Sønnen har fortalt sine kompiser at han får lov til å se på porno hjemme uten at jeg sier noe. Vel, det hadde seg slik at en av våre utallige tv-kanaler plutselig skiftet om til 'dokumentar fra Porn Valley' eller noe slikt. Jeg satt som vanlig og surfet i vei på min laptop og fulgte ikke så nøye med på boksen. Hallo, det er norsk tv, hvor ille kan det være? For en ung tenåringsgutt var dette likevel en høydare som det heter på nynorsk. Og kompisene var enige om at jeg var dritkul! Selv vokste jeg opp med svensk tv på 70-tallet hvor det slett ikke var uvanlig med eksplisitt sex på tv når man satt sammen med mor og far i sofaen. Hvorfor skal han slippe billig unna?

Barn og porno igjen

Forleden fortalte poden at han ikke spilte counterstrike lenger. Det er såvidt jeg har forstått et onlinespill hvor det er om å gjøre å plaffe ned sine medspillere. Nuvel. Tydeligvis kan folk laste opp egne bilder, tagger, i spillet. Dråpen for den unge håpefulle var når han kom over et bilde av en naken dame med en maiskolbe i muffen. Da syntes ikke han at det var noe gøy lenger, og det slo meg at vi noen gang glemmer at unger faktisk KAN styre unna ting de ikke liker. De er liksom ikke dømt til å sitte klistret foran skjermen mens barneporno og snuff movies flimrer forbi.

Barn og porno

Dagens foreldre har en uuttømmelig kilde til gode råd om de søte små. I dag kom jeg over en spørrespalte, hvor en bekymret mor lurte på hvordan hun skulle forholde seg til at sønnen holder på å bli voksen. Dvs, hun hadde ferska ham i å søke etter porno på nettet. Hva gjør man som velmenende forelder når man absolutt ikke ønsker å gi poden følelse av at sex er skammelig, samtidig som man mener at han ikke er klar for mer enn nakne kvinnekropper (penetrasjon var visst no-no)?

Jeg tror at jeg skal starte min egen spørrespalte, og rådet til foreldre som engster seg for nettporno, voldelige dataspill og Borat på kino (faktisk!) vil være: la dem se hvilke filmer de vil, surfe etter hva de vil, og spille hvilke spill de vil. Forutsatt at det ikke går ut over noe annet, dvs. (det er klart at hvis du vet at småttisen vil tisse i sengen i en uke etter å ha sett en skummel film...).

Logikken er som følger: barn oppsøker ikke ting som skremmer dem (med mindre de vil bli skremte, og da kan de ha det så godt). Jeg har en sønn som ikke tåler minste lille vold på film, men som gladelig moser fotgjengere i GTA. Grunnen er, tror jeg, at når han spiller er det han som bestemmer hva som skal skje. Voksne kan ikke vite hvordan barn opplever det de ser. Da blir det også veldig vanskelig å gradere hva som er "passelig" og hva som "går over grensa" (grenser som uansett er fullstendig vilkorlige). En 12 år gammel gutt synes kanskje at det er flaut å se folk som kysser, mens knulling er skikkelig interessant. Og da skal man som voksen begynne å snakke om følelser, kvinnesyn, at sex er noe "vakkert" fordi man håper at det skal beskytte barnet mot pornoens skadelige virkninger? Tenk om noen skulle bestemme hva vi voksne skulle se på? Eller vent, det er jo det pornoloven gjør....

Unger trenger litt privatliv. Man får heller tilby et lyttende øre hvis de vil snakke om ting.

Fittetjuven - en ungdomsforfører

I Drammen har man delt ut novellen Fittetjuven av Frode Grytten til ungdomsskoleelever. Foreldrene reagerer på språkbruken, som de selvsagt ikke vil at deres søte små skal lære seg. De søte små er for øvrig 14 år. Jeg tenker meg at hvis ungene først skal lære nynorsk, så er det lurt å gjøre det så tiltrekkende som mulig.

Barnpsykose eller Når voksne mister grepet

Det går et spøkelse over Europa. Det spøkelset heter "Alt for barnen", og innebærer at i det man blir forelder forventes man å sette barnet i sentrum for all oppmerksomhet. Dagens foreldre bruker mer tid på barnen enn noen andre før oss. Ytterst få stiller spørsmål ved om dette er riktig eller klokt. Det å bruke mye tid på barna er også blitt et mål på vellykkethet: de små er som noe slags accessoarer, som sier noe om eierens vellykkethet. Som en Gucci-veske, eller en liten hund å ha i veska.
Av alle rabiate "alt for barnen" - pundits er kanskje Linda Skugge den mest ubalanserte. Skugge er en kjent skribent og gaphals, blant annet kjent for å erte på seg pompøse middelaldrende menn i svensk kulturliv. Friske fraspark på andre områder til tross, når det gjelder barn går hun helt agurk. Nå sist er det fedre som mister omsorgen for barna sine som får en skyllebøtte. I kronikken
http://expressen.se/index.jsp?a=655321
gjør hun det klart at en far ikke mister omsorgen for barna hvis han er tilstede i barnas liv før samlivsbruddet. Altså har disse stakkars fedrene bare seg selv å takke. I Lindas verden finnes det ingen onde mødre som bruker barna som våpen for å hevne seg på en tidligere partner. Det finnes heller ikke mødre som motiveres av de økonomiske støtteordninger som favoriserer en slik oppførsel. Så da så.

How I wish I was an American...

Er ikke dette den by far kuleste måten å la los krapylos smake sin egen medisin?