I Dagbladet ondgjør seg filosofen Bjørn Yngve Tollefsen over at forhenværende Mensa-leder Anne Lene Johnsen ønsker å sette et tall på genialitet. Har man en IQ over 140, er man et geni. Filosofen legger frem vektige argumenter mot en slik forenkling, men jeg kan ikke fri meg fra en følelse av det er litt som å stjele godteri fra småbarn: morsomt men ikke noe man kan skryte av akkurat.
Jeg har også lest spalten hvor Mensa-damen legger frem sine betraktninger om livet. Det er litt som når Dissimilis opptrer. Det er jo morsomt at de gjør noe som gir dem tilfredsstillelse, men jeg ville ikke kjøpe plata akkurat.
Er det ikke merkelig forresten, at så få av disse supersmartingene i Mensa har gjort det skikkelig bra utdanningsmessig? En av dem forklarte sin manglende akademiske fremgang med at han aldri hadde lært studieteknikk. En av mine bekjente kommenterte dette: "Hvis han var så jævla smart, kunne han vel ha lært studieteknikk for fan!"
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment