Det er et eller annet med kjendiser som fascinerer selv de av oss som proklamerer at vi er hevet over slikt tant og fjas. Jeg hisser meg ikke så veldig opp av å møte en som Harald Eia på butikken. Det har jo tross alt skjedd noen ganger, og Harald er ikke den type kjendis man blir lettere opphisset av å bare møte sånn tilfeldig. Hvis man hadde hatt barn i samme barnehage for eksempel, slik at man faktisk snakket sammen på Luciafeiringer og sommeravslutninger, se det ville ha vært noe annet. Nå har det seg slik at jeg faktisk har gått på skole sammen med en *ordentlig* kjendis, en som virkelig har gjort det stort. Som har en karriere (og hvor jeg gremmes!). Damen heter Gucci Westman, og er International Artistic Director for Lancôme. Hun er også ofte brukt som Make up Artist i flere Hollywoodfilmer, og er blant annet venninne med Drew Barrymore.
Jeg kommer fra en uhyggelig liten plass ute på bondelandet. Faren min var innfødt (minst tre generasjoner), men moren min var fra Byen. Dette betød at hun ble sett på som eksotisk, omtrent som om en Masaikriger i full krigsutstyrsel skulle styrte ned Karl Johan. Folk ville glane da, liksom.
Gucci gikk i samme klasse som søsteren min. Hun var jo selvsagt enda mer eksotisk, siden moren hennes var Amerikansk og snakket gebrokkent. Jeg husker at jeg irriterte meg veldig over at hun hadde tatt seg navnet Gucci, jeg mener - slikt gjør man jo ikke! Imidlertid så det ut til at dette i seg selv ikke vakte sterke følelser blant de innfødte. Kanskje var det lettere å akseptere et slikt frivolt tiltak fra en som allerede var totalt annerledes. Eller så hadde hun en egen evne til å få folk til å kjøpe hennes "act" allerede da.
Jeg og søs kalte henne Guppy. Vi syntes at hun var utrolig kørka. Muligens var hun bare vimsete. Og vi var preget av Bygdedyrets frykt for det som er annerledes.
