Filmer du ikke trenger å se (hvis du ikke har sett dem allerede)

Angivelig en "klassiker" (uhyggelig løst omgrep, som regel brukt om film man selv liker); The Usual Suspects. Kjapt søk på nettet gir stikkord som "genial", "film noir", "forvirrende" og "balansere på en knivsegg".
Nå, man faller ikke i farstun for hva som helst, selv om jeg ikke ville drømme om å kalle meg cineast.

Film noir. Da tenker jeg Humphrey Bogart som hardkokt snut, og Lauren Bacall som überhot babe. Eller "donna", som jeg innbiller meg er det noirske uttrykket. Glamorøs røyking, hatter og mørkerød lebestift. Lite lys og svarte, svarte skygger.

The Usual Suspects har en mann med hatt, skutt i profil, ansiktet skjult i skyggen. Ingen donna. So much for noir.
Kevin Spacey spiller fortelleren, som i en vri er en vek og fumlete mann med CP. Fortelleren har vanligvis oppgaven med å forklare sammenhenger og å drive filmen fremover. Vi trenger imidlertid flere fortellere (politimennene snakker høyt, og det er bra for oss, selv om de virker mer en lovlig inkomptetente), for her er det mye som er forvirrende. Det gjør at filmen mister drivet, og de første 55 minuttene føles som et rotete preludium til selve filmen. Nåvel, vi sitter altså med fem hovedpersoner, forbrytere som tidligere har jobbet sammen, blitt splittet, og nå har bestemt seg for å jobbe sammen igjen. De trenger penger, nemlig. Tror jeg, dette er ganske uklart. De har tidligere ranet lastebiler(?). Én har blitt lovlydig og er sammen med et støkke av en advokat (men dette trekkes i tvil av de andre skurkene, som mener at det bare er en scam).

Ok, vi går fra film noir til skikkelig action med skyting og greier. Ikke helt proft, for da den enkle jobben går galt; ransofferets livvakter blir drept, det er blod overalt og bilalarmen uler (vi venter på snuten, right?), så spør mannen med skyteren "give me the fucking case" opptil flere ganger før han skyter. Ja, det var ikke meningen at mr. Saul skulle drepes, men det kan da ikke spille noen rolle om man dreper to eller tre? Det viktigste må jo være å ikke bli tatt med buksa nede! (her roper jeg ut instrukser til aktørene)

Den enkle jobben viser seg å være en felle, en mystisk japansk advokat forteller gjengen at en viss Keyser Söze har styrt dem inn i dette, fordi de angivelig skylder ham en tjeneste (fordi de har stjålet fra ham uten å vite det).

Fortelleren sitter nå på politiets kontor, fordi en desperat etterforsker vil skvise ut av ham det han vet før han slipper ut mot kausjon. Han er så svamlete at jeg ikke kan forstå hvordan en politimann, som må antas ha erfaring med forhør, lar ham holde på i det uendelige. Men det er visst meningen at han skal Fortelle oss noe. Et irriterende hull - troverdigheten glipper.

Keyser Söze skal (ifølge den japanske advokaten) gi dem mange penger hvis de ser til at en handel til argentinske narkohandlere går omintet. Men hvorfor vil hr. Söze bruke en gjeng lastebilranere til det? De er ikke akkurat James Bond. Han har laget mapper på dem, med absolutt hele deres forhistorie i bilder. (hvorfor? Vi snakker småhandlere her?). Det samme synes et par i gjengen mene, for en bestemmer seg for å bare stikke av. Han blir funnet drept. Så kommer hjernen (han med advokatdama) på at det er den japanske advokaten som ligger bak, og så bestemmer de seg for å ta ham. Han er selvsagt en cool kis, som lover å voldta (dette er grunnen til advokatdamas deltakelse i filmen - presumtivt voldtektsoffer), kastrere, drepe og lemleste nære og kjære til gjengen, hvis de ikke gjør som mr. Söze befaler.

Nå hadde det vært veldig morsomt hvis gutta hadde en plan for hvordan de skal ødelegge narkohandelen. Det har de ikke, for de er jo ikke James Bond, ikke sant? Oppdraget er umulig. Men plutselig har de en plan likevel (ikke dårlig for lastebilranere), og de klarer å skyte en hel haug av vakter på båten, som plutselig er blitt det stedet hvor narkoen er (jeg trodde at det var argentinerne som hadde narkoen, og skulle selge den til ungarene for 91 mill). Flasket opp på action som jeg er, lurer jeg på hvorfor de ikke bare sprenger båten når argentinerne kommer ombord (ikke at det kommer noen argentinere, de forsvant i et av filmens mange hull).

Plutselig begynner ting å gå galt, flere i gjengen ender opp med å bli skutt. En av dem finner en kassebil full av penger (hvem har satt den der? Har de ikke overvåket båten? Hvordan hadde de tenkt å utføre oppdraget anyway?). Den CP-skadde Fortelleren, som er satt som utkik(?) finner det for godt å stikke av. Han setter seg i kassebilen (den med pengene), leter etter nøklene inne, og går så ut for å se om de ligger i lomma til den døde kompisen hans (var det deres bil nå? Men hvor kom pengene fra da?).

Hjernen i gjengen har funnet ut at det ikke finnes noen narko på båten. Han har nemlig gjennomsøkt hele skipet (hvordan i h-e har han rukket det? Det er en jævla stor båt!), så da er de kanskje blitt lurt. Det var kanskje en tyster som skulle drepes. Av Söze.

Fortelleren snakker mye om Djevelen og Keyser Söze, og poenget er at ingenting er det ser ut til å være.

Dette er forsåvidt en morsom vri (og har vært gjort mange ganger før, bedre), men jeg fryser i trekket fra de mange gapende hullene.
Hva er feks hensikten med detective Baer - etterforskeren vi møter først, men som på mystisk vis slutter å være relevant for handlingen? Det legges opp tråder som aldri følges opp, det skaper mer forvirring enn nødvendig, og jeg kommer på meg selv med å skrive om flere scener for å stramme opp storyen.

Min dom: i steden for å la storyen bære filmen, har man stolt på filmgrep (se, vi vet hva noir er). Mange seere (og kritikere, gudbedre!) har latt seg forføre av dette, men jeg trenger innhold for at formen skal funke. Og SÅ godt greide de ikke formen heller. Irriterende foul up av en god grunnidé.