Jeg leste en artikkel i A-magasinet sist fredag, om barn som føds med ubestemmelige kjønnsorganer. Man fikk lese to hjerteskjærende historier om barn som ble gjennomoperert og forsøkt "rekonstruert" til det kjønn man trodde (eller som foreldrene ønsket) at de var. Det jeg tikket på var den bombastiske påstanden att nå har man tilbakevist hypotesen at kjønnsidentitet er sosialt betinget, og at det i steden kan knyttes til forskjeller i hjernen.
Som gammel ringrev må jeg si at jeg blir *ytterst* skeptisk til påstander om kjønn, spesielt når det kommer fra biologer og psykologer. Felles for denne type forskning er at den som regel fremmer påstander som er meget dårlig underbygget (noe jeg har skrevet om i andre poster).
En påstand var at guttefosterets hjerne under en periode blir badet i testosteron, ergo MÅ den bli annerledes enn hos jenter. Problemet er at man faktisk ikke vet nøyaktig hva dette fører til.
Noen mener at testosteronet er årsaken til at gutter leker med biler og vil bli piloter og bilmekanikere når de blir store, mens jenter leker med dukker og vil gifte seg. Man problematiserer i slike diskusjoner sjelden hvilken betydning samfunnets forventninger til kjønnspreget adferd har. Ei heller legger man vekt på hvordan forskernes egne forventninger spiller inn på funnene. Et tøvete eksempel (fra GB, de kommer som regel derfra) er at menns og kvinners hjerner er helt ulike fordi man i et eksperiment har funnet ut at kvinner klarer å koke et egg, riste brød og stryke en skjorte raskere enn det menn gjør. Selv den treigeste burde vel kunne spørre seg om det egentlig handler mest om erfaring og rutine.
I artikkelen i A-magasinet ble det også refert til et av forskningshistoriens mørkere kapitler. Psykologen
John Money mente kjønnsidentiteten var flytende de første årene, for så å bli stabil og i stort sett uforanderlig. Som en bekreftelse på denne tesen, fremholdt han
John/Joan som et vellykket eksempel. Det var en gutt som ble alvorlig skadet etter en mislykket omskærelse, og derfor "gjort om" til jente. Det viste seg imidlertid at Joan vokste opp som en meget ulykkelig jente, og i voksen alder reoperte seg til mann. Dette ble igjen tatt til inntekt for at "nurture" spilte mindre rolle for kjønnsidentitet og adferd enn "nature".
Det man kan lure på, er hvilke konklusjoner man kan trekke av et slikt tilfelle. John/Joans foreldre fikk en sønn, som etter en tragisk ulykke ble omgjort til jente. Hva gjorde det med dem? Det ser ut til at deres skyldfølelse bidro til at John/Joan ikke fikk en helt harmonisk oppvekst. Det man i hvert fall har lært, er at det ikke er vellykket å kjønnsoperere barn.
En annen ting er at hva det vil si å være gutt og jente forandrer seg. Selve ideen om to motsatte kjønn er faktisk ikke eldre enn et par hundre år. Frem til 1800-tallet ansåg man at kvinner egentlig var et slags ufullstendige menn. Det var blant annet oppdagelsen av eggcellen som førte til at ideene skiftet, slik at hver celle i kvinnens kropp var innpyrt av kvinnelighet. Og kvinnelighet var selvsagt å være passiv, avhengig, svak og uselvstendig. How convenient.
Det er en klisjé at alle påstander om hva menn eller kvinner egentlig "er" har blitt tilbakevist. Feks mente man mot slutten av 1800-tallet at kvinner ikke burde klatre i fjell, da deres mindre hjerner ikke ville tåle oksygenmangel. Menn blir selv i dag fremstilt som slaver av sin biologi, de er potensielle overgripere, alltid parat til utroskap, mangler empati og kan ikke ta seg av barn like godt som kvinner. Likevel ser det ikke ut til at dette fører til at man overgir ideen om kjønnets begrensning.
Så Ane, hvis du trenger en dobbeltgjenger en gang, så er det bare å si ifra. Jeg burde kanskje tillegge at du i tilfelle må legge på deg 10-15 kg også. For en mer realistisk match.
