Den tynne røde linjen

Etter å ha sett filmens 164 minutter på 32 (snabbspolningen kom på ganske fort) kan jeg si at den handler om menn i krig, poesi og vakre naturbilder. Krig er fælt, og japanere er mennesker de også. The end.
Det er kanskje en mannerulle dette. Lettere å relatere til for de som har opplevd fellesskapet ved å løpe rundt i uniform? Selv synes jeg at poesien ble litt i meste laget; litt sånn lyrikkaften for amatører (begynte å skrive i går, etc). Evt Margaret Olin møter Verden i krig møter National Geographic. Akk ja.

Burde kanskje ha lest noen anmeldelser før jeg bestilte filmen. Disse to slår hodet på spikeren:

(terningkast to) Jeg så coveret på filmen der det sto flere oscar nominasjoner. Jeg gledet meg veldig til jeg skulle se den, men mer skuffet over en film har jeg aldri blitt. Fint for de som liker natur og bra filmmusikk, men maken til trøtte greier har jeg aldri sett. Er du en "Oscar seer" se den, liker du action - Hold deg LANGT unna.
- FarriS -

(terningkast fem) Den tynne røde linje må være et av filmhistoriens mesterverk, både som et estetisk og tematisk uttrykk. Flere lar seg irritere over det "poetiske" i filmen, men "filosofisk" treffer vel bedre mål, i og med at den praktisk talt er en filmatisering av fenomenologi som en kritikk av moderniteten der individet står som en isolert øy og samfunnet er oppløst - noe som refereres til gjentatte ganger i filmen. Enn videre naturens ondskap (How did evil steel into the world?)" som trenger inn i den menneskelige verden og hvor mennesket har like mye verdi som en hvilken som helst annen dyreart. Den tynne røde linje er simpelthen genial - den blir bedre og bedre for hver gang man ser den.
- Paprika -

(anmeldelser hentet fra VG)