Rumenske tiggere

Dagsavisen har gjort en reportasje om rumenske tiggere i Oslo. De forteller sine historier om hvorfor de er her, i steden for å være i hjemlandet sitt. Om hvordan de heller ville ha jobbet, men det finnes ingen jobber. Eller de er for syke til å jobbe.
Journalistene stiller ingen kritiske spørsmål. Når journalister inntar denne rollen, pleier de å kalles "mikrofonstativ" (selv om det vel oftere brukes når det er de mektiges synspunkter som kringkastes). Jeg lurer litt på hvorfor Dagsavisens journalister valgte denne vinklingen. Jeg har en følelse av at de vil være den snilleste gutten i klassen; den som alltid står opp for de svake i samfunnet. Det høres jo fint ut, men kommer det egentlig noe godt ut av det?
De fleste av oss skjønner at rumenerne kommer hit fordi de håper på å tjene bedre her enn hjemme. Imidlertid er jeg ikke like sikker på om at de ikke gjør noe galt når de er her; for hvordan kan man leve på 100 - 150 kr dagen? Det spurte også en rumensk venninne. "Det er dyrt i Norge, de kan leve bedre her i Romania". Mennesker gjør det de må for å overleve, og dyder blir mindre viktige når man ikke vet om man får noe å spise i morgen. Det er en ærlig sak. Men - det betyr ikke at vi skal tillate at folk reiser hit for å tigge.

Er den beste og mest humane løsningen å la folk tigge på gatene, eller (hemske tanke) trenger vi disse ulykkelige for å minnes om hvor godt vi har det? Motstanderne mot tiggere anklages gjerne for å kun være opptatt av kosmetikk; ute av syn, ute av sinn. Men er det bedre å tvinge folk til å stille sin elendighet til skue?