Hello Kitty!

Jeg har så lyst på Hello Kitty undertøy, men etter luskerunder i div. butikker ser det ut til at det kun selges i størrelse tolv år (ja, også BH). Å bo i Norge er som å stå utenfor en verdens største lekebutikk, og alt man kan gjøre er å presse nesen mot vinduet og drømme om alt fint som finns der inne. Heldigvis har man internet (og en make som av og til reiser ut i den store verden). Hva sies om dette stilige settet:

Det kan for all del bli for mye Hello Kitty, noe som denne mannen skriver meget underholdende om. Veltrente menn i tettsittende trikåer er en god ting, men dette er kanskje over the top:

Moderne exegesis

I feel good...

I går leste jeg på db.no om jenter som har som jobb å få menn til å spandere drinker på dem. Etter det jeg har hørt fra en god del forbitrede hankjønn er det nok av damer som har dette som hobby, men nå snakker vi altså om proffsen. Forskjellen er, såvidt jeg forstår, at de profesjonelle drinkho.... øh, jeg mener vertinnene, ikke lar deg slippe til i det hele tatt. No hanky panky whatsoever. Til gjengjeld skal menn åpne lommebøkene i ren takknemlighet over at slike underskjønne skapninger i det hele tatt gidder å snakke med dem. Nå til poenget: reporteren som intervjuer en av disse profesjonelle jentene, blir kontaktet av noen gutter som kan fortelle at akkurat denne dama er den peneste jenta i Oslo! Jeg sier bare en ting: det er håp for oss alle. Bare se selv!

Kunnskap er makt

Hva skal man si? Det finnes faktisk "utdanning" som du betaler penger for, og hvor du er dummere (i betydningen MER uvitende) når du har fullført enn da du startet. Man får håpe at stakkars Julia aldri vil finne på å bruke pvc-klær og foundation samtidig, for da blir hun vel kvalt, stakkars...

Livet er bra urettferdig

Hvordan ser en kvinne ut 4 uker etter å ha født tvillinger? Litt som en punktert luftballong, ville jeg ha tenkt. I hvert fall før jeg så bildet av Jenna Jameson. Hvordan er det mulig å se slik ut 4 uker etter en fødsel? Greit nok at hun har sikkert har operert magen, men det tar jo UKER å komme i form etter en slik operasjon også. Og hva med armer og bein? Ikke noe sægg og slark der, og dama er jo tross alt ingen ungsau lenger (født i 1974). Jeg gir meg over....

Lille Rudy Cosby er blitt stor

Hvem husker ikke den søte lille jenta som spilte den yngste i familien Huxtable? Uansett, hun er selvfølgelig blitt stor og spiller *helt* andre roller nå.

Lykke i en liten eske

Det sies at skjønnheten kommer innifra, men det er som vi alle vet bare tøys. I hvert fall sterkt overdrevent. Heldigvis finnes det flust av remedier som kan forvandle det hesligste skautroll til en glamourdiva, og i den forbindelse vil jeg slå et slag for Benefits Coralista. Coralista er et slags pudderrouge som også gir litt "shine", hvilket resulterer i nydelig korallrosa kinn. Jeg tar det på som det siste trinnet i min daglige makeup-seanse, og nyter hvordan jeg forvandles fra dull til darling (som det heter i den internasjonale sminkeverdenen). The Muse skriver også om mirakelpudderet. SELVSAGT får man ikke kjøpt det i Norge. Min kjære make kom hjem med Coralista fra USA, hvor en genial homse på Macys pushet det på ham med begrunnelsen "she'll be HAPPY". Han fikk inderlig ret...

Vi betaler vår skatt med glede, ikke sant?

Barn og porno igjen

Forleden fortalte poden at han ikke spilte counterstrike lenger. Det er såvidt jeg har forstått et onlinespill hvor det er om å gjøre å plaffe ned sine medspillere. Nuvel. Tydeligvis kan folk laste opp egne bilder, tagger, i spillet. Dråpen for den unge håpefulle var når han kom over et bilde av en naken dame med en maiskolbe i muffen. Da syntes ikke han at det var noe gøy lenger, og det slo meg at vi noen gang glemmer at unger faktisk KAN styre unna ting de ikke liker. De er liksom ikke dømt til å sitte klistret foran skjermen mens barneporno og snuff movies flimrer forbi.

Pinlige øyeblikk på jobben

I dag skulle jeg laste opp et dokument for å teste det nye dokumenthåndteringssystemet vårt. Av alle ting velger min pc å åpne mappa Mine bilder. Der ligger det litt av kvart, for å si det sånn. Ikke noe grassalt, men jeg tror nok konsulenten ble litt paff når Jason Lewis dukket opp.

Skilt ved fødselen

For noen år siden var det en eller annen avis som pleide å vise bilder på folk som var klin like. Fortrinnsvis kjendiser. Slike ting synes jeg er kjempeartig. Funderte lenge på å tipse om at Paul McKenna hadde en tvillingbror i Mr. Hiccup. Er ikke forresten Radovan Karadzic en spitting image av Father Ted?

Kunden har ikke alltid rett

Tilfeldigvis vet jeg at kundetilfredshetsundersøkelser er et krav for å oppfylle ISO 9001:2000. Jeg tror imidlertid ikke at det er meningen at det skal foregå på denne måten.

De svakeste i samfunnet

I dagens papirutgave av Dagsavisen skriver leder for AUF i Oslo, Helen Ingrid Andreassen, at hun vil ha slutt på "jag og plag-politikken" som er rettet mot tiggerne i Oslo. Hun mener at man isteden bør fokusere på tiggernes situasjon, at de er nødstilte mennesker som gjør sitt beste for å overleve. De er de svakeste i samfunnet, og derfor bør vi hjelpe dem, ikke prøve å jage dem vekk fra gatene og ut av landet. De fortjener å bli tatt vare på av Velferdssamfunnet.

Andreassen skiller ikke mellom norske tiggere og tiggere som har reist til Norge på turistvisum. Men saken er jo at de norske tiggerne i kraft av sitt norske borgerskap er en del av Velferdssamfunnet, mens de tilreisende pga sin status som turister ikke er det. Man trenger ikke å være hjerteløs eller grusom for å spørre hva det ville koste å la alle som kommer til Norge omfattes av nasjonale velferdsordninger. Norge har en politikk som skal begrense adgangen til riket, nettopp for å verne om velferdsstaten. Det høres jo snilt ut å skulle gjøre unntak for rumenske tiggere, statsløse, asylsøkere som har fått avslag osv. Men hvordan mener da Andreassen og hennes meningsfeller at politikken bør være utformet? Enda så rikt landet er, er ressursene begrenset. Altså må man lage regler for hvem som skal få, og hvor mye. Reglene skal sikre likebehandling og forutsigbarhet. Å til stadighet gjøre unntak, bidrar til å undergrave systemets legitimitet, og er neppe en ønsket situasjon.
Andreassens forslag er å gi tiggerne en jobb. Det er nå det blir *virkelig* vanskelig. For å få en jobb, må man ha arbeidstillatelse. Det har man ikke når man er i Norge på turistvisum. Altså må man også gi tiggerne oppholdstillatelse, slik at de kan få arbeidstillatelse. Problemet er at det finnes strenge regler for oppholdstillatelse, og det er lite sannsynlig at tiggerne ville få det uansett.
Lederen for AUF i Oslo vil vise solidaritet med tiggerne, i motsetning til de kalde og hjerteløse som vil sende dem tilbake til nød og fattigdom. Mange av tiggerne er romer fra Romania. De er utvilsomt fattige, og blir også utsatt for diskriminering pga sin etnisitet. De fleste kan forstå at folk som lider nød ønsker å få det bedre. Imidlertid blir debatten fort preget av symbolpolitikk, hvor de som vil tillate tigginger er de snille, mens de som vil fjerne tiggerne er slemme. Jeg kan ikke se at det er noe snilt ved å la folk stille sin nød til skue, slik at vi kan bli påmint om hvor heldige vi er. Jeg er sikker på at "de snille" føler seg både tolerante og solidariske når de går forbi den ene stusselige fillehaugen etter den andre. Kanskje dette faktisk er tiggernes viktigste oppgave.

Rumenske tiggere

Dagsavisen har gjort en reportasje om rumenske tiggere i Oslo. De forteller sine historier om hvorfor de er her, i steden for å være i hjemlandet sitt. Om hvordan de heller ville ha jobbet, men det finnes ingen jobber. Eller de er for syke til å jobbe.
Journalistene stiller ingen kritiske spørsmål. Når journalister inntar denne rollen, pleier de å kalles "mikrofonstativ" (selv om det vel oftere brukes når det er de mektiges synspunkter som kringkastes). Jeg lurer litt på hvorfor Dagsavisens journalister valgte denne vinklingen. Jeg har en følelse av at de vil være den snilleste gutten i klassen; den som alltid står opp for de svake i samfunnet. Det høres jo fint ut, men kommer det egentlig noe godt ut av det?
De fleste av oss skjønner at rumenerne kommer hit fordi de håper på å tjene bedre her enn hjemme. Imidlertid er jeg ikke like sikker på om at de ikke gjør noe galt når de er her; for hvordan kan man leve på 100 - 150 kr dagen? Det spurte også en rumensk venninne. "Det er dyrt i Norge, de kan leve bedre her i Romania". Mennesker gjør det de må for å overleve, og dyder blir mindre viktige når man ikke vet om man får noe å spise i morgen. Det er en ærlig sak. Men - det betyr ikke at vi skal tillate at folk reiser hit for å tigge.

Er den beste og mest humane løsningen å la folk tigge på gatene, eller (hemske tanke) trenger vi disse ulykkelige for å minnes om hvor godt vi har det? Motstanderne mot tiggere anklages gjerne for å kun være opptatt av kosmetikk; ute av syn, ute av sinn. Men er det bedre å tvinge folk til å stille sin elendighet til skue?

Hvor gammel er jeg?

Det er ikke så lett å svare på, for ulike kroppsdeler eldes nemlig forskjellig. Allerede i 20-årene begynner hjernen å skrumpe inn, hvilket påvirker både hukommelse og koordinasjon. Deretter går det nedover med lunger, pupper, skjelett, hår, øyne og tenner. Alt raser som et korthus.

Eller kanskje ikke. Jeg spør min wii fit hvor gammel jeg er. La oss holde oss til gårdagens resultat: 37 år (-2 år). Dette har den regnet ut på bakgrunn av min evne til å utføre de øvelser den ber meg om. Tidligere i uka var jeg bare 31, men jeg har også vært innom 48, så man bør kanskje se etter noe slags gjennomsnitt her.

Dessuten: i fjor ble jeg bedt om å vise leg på Systemet. Tanten trodde meg ikke, selv om jeg forsikret henne om at jeg var "jättegammal". Minsann.

Hvorfor skal det ikke koste å være dum?

Pastor Fossmo skylder ifølge dagbladet.no 642 095 svenske kroner; erstatning til ofrene. Han har ikke betalt en krone så langt. Ifjor giftet han sig med en trebarnsmor som tydeligvis syntes at hr. Fossmo virket som en knakende kjekk kar (denne ubegripelige fascinasjon en del kvinner har for bestialske mordere!). Hvis paret ikke har noe ekteskapsforord, kan kona bli ansvarlig for gjelden, kan man lese videre.

Det plager meg ikke det minste at denne trebarnsmoren nå kan vente seg en dyster økonomisk fremtid. Det skal koste noe å være dum. Men det ergrer meg at den sleipe pastor Fossmo igjen skyver over sitt ansvar på andre.

Barn og porno

Dagens foreldre har en uuttømmelig kilde til gode råd om de søte små. I dag kom jeg over en spørrespalte, hvor en bekymret mor lurte på hvordan hun skulle forholde seg til at sønnen holder på å bli voksen. Dvs, hun hadde ferska ham i å søke etter porno på nettet. Hva gjør man som velmenende forelder når man absolutt ikke ønsker å gi poden følelse av at sex er skammelig, samtidig som man mener at han ikke er klar for mer enn nakne kvinnekropper (penetrasjon var visst no-no)?

Jeg tror at jeg skal starte min egen spørrespalte, og rådet til foreldre som engster seg for nettporno, voldelige dataspill og Borat på kino (faktisk!) vil være: la dem se hvilke filmer de vil, surfe etter hva de vil, og spille hvilke spill de vil. Forutsatt at det ikke går ut over noe annet, dvs. (det er klart at hvis du vet at småttisen vil tisse i sengen i en uke etter å ha sett en skummel film...).

Logikken er som følger: barn oppsøker ikke ting som skremmer dem (med mindre de vil bli skremte, og da kan de ha det så godt). Jeg har en sønn som ikke tåler minste lille vold på film, men som gladelig moser fotgjengere i GTA. Grunnen er, tror jeg, at når han spiller er det han som bestemmer hva som skal skje. Voksne kan ikke vite hvordan barn opplever det de ser. Da blir det også veldig vanskelig å gradere hva som er "passelig" og hva som "går over grensa" (grenser som uansett er fullstendig vilkorlige). En 12 år gammel gutt synes kanskje at det er flaut å se folk som kysser, mens knulling er skikkelig interessant. Og da skal man som voksen begynne å snakke om følelser, kvinnesyn, at sex er noe "vakkert" fordi man håper at det skal beskytte barnet mot pornoens skadelige virkninger? Tenk om noen skulle bestemme hva vi voksne skulle se på? Eller vent, det er jo det pornoloven gjør....

Unger trenger litt privatliv. Man får heller tilby et lyttende øre hvis de vil snakke om ting.

Filmer du bare MÅ se!

Ja, jeg vet - man bare hater folk som namedropper filmer du så absolutt burde se for å kunne kalle deg ekte cineast etc. etc. Men jeg er ikke slik, promise. Brafilm.no har en forbausende variert samling filmer. For eksempel fikk jeg tak i en film jeg så i min spede ungdom: Tarvelige, heslige og vemmelige. Som sosialfall-versjonen av "Alle vi barna i Bakkebygrenda", typ. Men det var en annen film jeg tenkte på: Ilsa - shewolf of the SS. Her snakker vi s(s)exploitation av fremste merke. Kort fortalt er Ilsa leder av en nazistleir hvor hun utfører grufulle eksperimenter på fortrinnsvis nakne kvinnelige fanger. Mennene lider også en skremmende skjebne; Ilsa utnytter dem seksuelt, før hun ser til å modifisere utstyret deres. Men så kommer en høy, blond amerikaner inn i bildet...
For en gammel feminist som meg, var filmen en ren nytelse. Ikke sånn å forstå at jeg nærer hemmelige fantasier om mannlig kastraksjon, men det er så sjelden at kvinner på film får lov til å være utrolig sexy, mektige, grusomme og bruke menn som leketøy samtidig. Og så blod og splatter som bonus...

Filmer du ikke trenger å se (hvis du ikke har sett dem allerede)

Angivelig en "klassiker" (uhyggelig løst omgrep, som regel brukt om film man selv liker); The Usual Suspects. Kjapt søk på nettet gir stikkord som "genial", "film noir", "forvirrende" og "balansere på en knivsegg".
Nå, man faller ikke i farstun for hva som helst, selv om jeg ikke ville drømme om å kalle meg cineast.

Film noir. Da tenker jeg Humphrey Bogart som hardkokt snut, og Lauren Bacall som überhot babe. Eller "donna", som jeg innbiller meg er det noirske uttrykket. Glamorøs røyking, hatter og mørkerød lebestift. Lite lys og svarte, svarte skygger.

The Usual Suspects har en mann med hatt, skutt i profil, ansiktet skjult i skyggen. Ingen donna. So much for noir.
Kevin Spacey spiller fortelleren, som i en vri er en vek og fumlete mann med CP. Fortelleren har vanligvis oppgaven med å forklare sammenhenger og å drive filmen fremover. Vi trenger imidlertid flere fortellere (politimennene snakker høyt, og det er bra for oss, selv om de virker mer en lovlig inkomptetente), for her er det mye som er forvirrende. Det gjør at filmen mister drivet, og de første 55 minuttene føles som et rotete preludium til selve filmen. Nåvel, vi sitter altså med fem hovedpersoner, forbrytere som tidligere har jobbet sammen, blitt splittet, og nå har bestemt seg for å jobbe sammen igjen. De trenger penger, nemlig. Tror jeg, dette er ganske uklart. De har tidligere ranet lastebiler(?). Én har blitt lovlydig og er sammen med et støkke av en advokat (men dette trekkes i tvil av de andre skurkene, som mener at det bare er en scam).

Ok, vi går fra film noir til skikkelig action med skyting og greier. Ikke helt proft, for da den enkle jobben går galt; ransofferets livvakter blir drept, det er blod overalt og bilalarmen uler (vi venter på snuten, right?), så spør mannen med skyteren "give me the fucking case" opptil flere ganger før han skyter. Ja, det var ikke meningen at mr. Saul skulle drepes, men det kan da ikke spille noen rolle om man dreper to eller tre? Det viktigste må jo være å ikke bli tatt med buksa nede! (her roper jeg ut instrukser til aktørene)

Den enkle jobben viser seg å være en felle, en mystisk japansk advokat forteller gjengen at en viss Keyser Söze har styrt dem inn i dette, fordi de angivelig skylder ham en tjeneste (fordi de har stjålet fra ham uten å vite det).

Fortelleren sitter nå på politiets kontor, fordi en desperat etterforsker vil skvise ut av ham det han vet før han slipper ut mot kausjon. Han er så svamlete at jeg ikke kan forstå hvordan en politimann, som må antas ha erfaring med forhør, lar ham holde på i det uendelige. Men det er visst meningen at han skal Fortelle oss noe. Et irriterende hull - troverdigheten glipper.

Keyser Söze skal (ifølge den japanske advokaten) gi dem mange penger hvis de ser til at en handel til argentinske narkohandlere går omintet. Men hvorfor vil hr. Söze bruke en gjeng lastebilranere til det? De er ikke akkurat James Bond. Han har laget mapper på dem, med absolutt hele deres forhistorie i bilder. (hvorfor? Vi snakker småhandlere her?). Det samme synes et par i gjengen mene, for en bestemmer seg for å bare stikke av. Han blir funnet drept. Så kommer hjernen (han med advokatdama) på at det er den japanske advokaten som ligger bak, og så bestemmer de seg for å ta ham. Han er selvsagt en cool kis, som lover å voldta (dette er grunnen til advokatdamas deltakelse i filmen - presumtivt voldtektsoffer), kastrere, drepe og lemleste nære og kjære til gjengen, hvis de ikke gjør som mr. Söze befaler.

Nå hadde det vært veldig morsomt hvis gutta hadde en plan for hvordan de skal ødelegge narkohandelen. Det har de ikke, for de er jo ikke James Bond, ikke sant? Oppdraget er umulig. Men plutselig har de en plan likevel (ikke dårlig for lastebilranere), og de klarer å skyte en hel haug av vakter på båten, som plutselig er blitt det stedet hvor narkoen er (jeg trodde at det var argentinerne som hadde narkoen, og skulle selge den til ungarene for 91 mill). Flasket opp på action som jeg er, lurer jeg på hvorfor de ikke bare sprenger båten når argentinerne kommer ombord (ikke at det kommer noen argentinere, de forsvant i et av filmens mange hull).

Plutselig begynner ting å gå galt, flere i gjengen ender opp med å bli skutt. En av dem finner en kassebil full av penger (hvem har satt den der? Har de ikke overvåket båten? Hvordan hadde de tenkt å utføre oppdraget anyway?). Den CP-skadde Fortelleren, som er satt som utkik(?) finner det for godt å stikke av. Han setter seg i kassebilen (den med pengene), leter etter nøklene inne, og går så ut for å se om de ligger i lomma til den døde kompisen hans (var det deres bil nå? Men hvor kom pengene fra da?).

Hjernen i gjengen har funnet ut at det ikke finnes noen narko på båten. Han har nemlig gjennomsøkt hele skipet (hvordan i h-e har han rukket det? Det er en jævla stor båt!), så da er de kanskje blitt lurt. Det var kanskje en tyster som skulle drepes. Av Söze.

Fortelleren snakker mye om Djevelen og Keyser Söze, og poenget er at ingenting er det ser ut til å være.

Dette er forsåvidt en morsom vri (og har vært gjort mange ganger før, bedre), men jeg fryser i trekket fra de mange gapende hullene.
Hva er feks hensikten med detective Baer - etterforskeren vi møter først, men som på mystisk vis slutter å være relevant for handlingen? Det legges opp tråder som aldri følges opp, det skaper mer forvirring enn nødvendig, og jeg kommer på meg selv med å skrive om flere scener for å stramme opp storyen.

Min dom: i steden for å la storyen bære filmen, har man stolt på filmgrep (se, vi vet hva noir er). Mange seere (og kritikere, gudbedre!) har latt seg forføre av dette, men jeg trenger innhold for at formen skal funke. Og SÅ godt greide de ikke formen heller. Irriterende foul up av en god grunnidé.

Kristne jævler

Når du går til legen, så forventer du en saklig vurdering fra en (rimelig) objektiv og nøytral fagperson. Du regner sikkert med at legen har ditt beste for øye. Men hva hvis legen er kristen, abortmotstander, negativ til homofili og kvinner? Føler du deg trygg på at du får den hjelpen du trenger hvis du f.eks ønsker å gjøre en abort?

Jeg har kommet over en blogg hvor en gruppe kristne leger diskuterer etikk. Det blir selvsagt så som så med argumentasjonen (de er leger, ikke filosofer), og ikke overraskende lander de på at de klassisk kristne standpunktene er de eneste riktige. Det skumle er ikke deres manglende interesse for *virkelig* å ha et kritisk blikk på et så viktig tema som etikk, det som skremmer meg er at det ikke virker som om noen av dem mener at dette er noe som kan får innvirkning på deres legegjerning!

Etter å ha lest deres blogg, er jeg usikker på om de faktisk klarer å se pasienten på den måten denne har krav på. Alle har fordommer og forutinntatthet av ulikt slag. Da blir det ekstra viktig å være seg dette bevisst, noe som har kommet frem med all ønskelig tydelighet i det siste.

Bloggerne på norvegicus.no er i det minste åpne om sine holdninger. Men hvor mange andre som dem finnes det, som vi ikke vet noe om?